• William S. Mørch

Mellom bakkar og berg og Baden-Baden

– En samtale med Matthias Friedrich


Tekst: William S. Mørch. Alle tekstutdrag gjengitt med tillatelse.

Illustrasjon og sitatutforming: Vilde Takla/Takla Design


Hvordan oversetter man norske dialekter til tysk? Eller uttrykker forskjellen mellom bokmål og

nynorsk? Matthias Friedrich fra Trier har gjort begge deler gjennom oversettelser av blant annet Thure Erik Lund, Leif Høghaug og senest Erlend O. Nødtvedt. Etter en “Umsiedlung” fra Oslo til Freiburg im Breisgau i Sørvest-Tyskland, satte jeg meg på toget langs den tyske vestgrensa, nordover til Tysklands eldste by. Her traff jeg den tyske språkalkymisten, ambisiøs nok til å forvandle hadelandsdialekt, moingmål og all mulig vestlandsk kaudervelsk til et troverdig tysk. På kontoret i hans bopel, i skyggen av den enorme, slottsaktige St. Peters-katedralen, hadde vi en samtale om å oversette særnorsk litteratur, oversetterens oppgaver og hvorfor man noen ganger må bryte med oversettelseskunstens skikker. Det følgende er noen utdrag.

William S. Mørch: Bøkene du har oversatt til nå er ikke bare norsk litteratur, men en særnorsk litteratur: Kælven (2019, tysk oversettelse 2021) er skrevet på en høghaugsk hadelandsdialekt, Grøftetildragelsesmysteriet (1999, tysk oversettelse 2019) på modumsmål, og i Vestlandet (2017), som snart utgis i tysk språkdrakt sydd etter din hånd, forekommer en lapskaus av både lokale, regionale og nasjonale uttrykksmåter fra forskjellige epoker. Hvordan endte du opp med å oversette særnorsk – og snart dansk – litteratur?


Matthias Friedrich: Først lærte jeg svensk fordi jeg ville lese Tomas Tranströmer. Jeg husker ikke nøyaktig hvordan jeg endte opp med å lære norsk, men det var visst fordi jeg også ville lese Et dukkehjem (1879) på norsk, et verk jeg kjente fra før av i tysk oversettelse. Deretter oppdaget jeg Øyvind Rimbereids Solaris korrigert (2004), som brakte meg videre på sporet av tidsskriftet Vagant. I mellomtiden anbefalte en venn meg å lese Tor Ulven. Jeg fant Vagant-intervjuet med Tor Ulven, og leste om forfatterne han hadde lest, som Ole Robert Sunde og Svein Jarvoll. Dette navnet høres veldig morsomt ut på tysk: Schwein Jawohl. Navnene satte seg, for å si det sånn.


Jeg startet med Tor Ulven, som ble en så stor fascinasjon at jeg ville skrive bacheloroppgaven min om arbeidet hans. Det slo meg at han var en veldig fenomenologisk forfatter, og jeg ville gjerne knytte det til fenomenologisk filosofi, som Edmund Husserls. Men veilederne mine forstod ikke et fnugg norsk. Dermed måtte jeg oversette og legge ved et essay av Tor Ulven, «En form for ubehag», som førte meg litt inn i oversettelsesarbeid. Men det var ikke nok til å bikke meg over kanten. Da jeg begynte å studere skandinavistikk ved Universität Greifswald, fant jeg ut at de hadde et oversettelsesprosjekt, som jeg også ble invitert til å være med på. Det førte til at en studievenn og jeg utga en antologi, hvilket ga meg lyst til å oversette mer.

Samtidig som dette pågikk, leste jeg En Australiareise (1988, tysk oversettelse 2018) av Svein Jarvoll, som jeg synes var svært fascinerende. Underveis i lesningen forsøkte jeg å oversette det første kapitlet. Det var beintøft, men etter noen uker hadde jeg et resultat jeg var veldig fornøyd med. Da bestemte jeg meg for å oversette hele boka. Først bare for meg selv, men jeg endte opp med å sende den til en rekke forlag. Det tok veldig lang tid, kanskje et halvt år. Noen var litt interesserte. Flere svarte aldri. Til slutt fant jeg imidlertid Urs Engeler Verlag. Dette var mitt første store prosjekt, og jeg ville jobbe mer med litteratur som lignet Jarvolls. [1]

WSM: Svein Jarvolls verk er gjerne språksære på sitt vis, men de er vel ikke nødvendigvis særnorske. Utfordringen der er kanskje en helt annen enn i møte med hadelandsdialekten ...

MF: … eller med Thure Erik Lund.

WSM: Ja? For der går det i modumsmålet.


MF: Das Grabenereignismysterium er det vi kanskje kan kalle en særtysk oversettelse, eller snarere en særtysk dialektoversettelse. Jeg gikk til anskaffelse av Modumsmålet: Gammalt moingsmål (1994) av Kai Hunstadbråten, hvor du kan finne ord som «råme» (fuktig), «sabba» (gå sakte), «skåtta» (kikke/titte) og en rekke andre flotte ord. Thure Erik fortalte at han også hadde jobbet med denne boka, og man gjenfinner mange av ordene han bruker. Men langt ifra alle. Noen måtte jeg spørre ham om.



WSM: Og i oversettelsen har du brukt en dialekt, eller en blanding av dialekter, fra området her?

MF: Jeg brukte ord og uttrykk fra Eifel-området, altså bygdene rundt Trier, hvor jeg vokste opp. Om det egentlig var vellykket å skyve disse ordene inn i boka, vet jeg ikke, men jeg ville ikke gjentatt prosjektet på denne måten i dag. Da ville jeg nok gjort det litt annerledes, med en blanding av forskjellige tidsepoker av tysk.


WSM: Det er slik du har løst det i Vestlandet?

MF: Nåja, jeg valgte egentlig en annen tilnærmingsmåte. Til å begynne med forsøkte jeg å imitere forfattere jeg hadde lest.

WSM: Du skrev til meg, da du først var i gang med prosjektet, at du ville modellere de ulike episodene etter forskjellige tyske forfattere?

MF: Ja, der boka glir over i forskjellige tilbakeblikk, for eksempel til Anders Lysnes tid, så ville jeg gjøre det samme, men på en tysk måte som også passer til historien som blir fortalt. Jeg ville for eksempel skrive spøkelseshistorien om Olav H. Hauge som en fortelling av E.T.A. Hoffman, men det gikk fullstendig galt.[2] Jeg satt der og tenkte: «Nei, nei, nei, dette går bare ikke!» Det er ikke så lett som det for eksempel ser ut i Michael Coopersons oversettelse (2020) av Impostures (1122) av al-Hariri.[3] Den er oversatt på 50 forskjellige engelske registre, så du har for eksempel en episode på australsk engelsk, eller skrevet etter P.G. Wodehouse eller Edgar Allen Poe. Det fungerer helt underbart i Impostures. Du får virkelig se hva engelsk er i stand til, men det samme er ikke nødvendigvis mulig på tysk. Sånn sett er tysk relativt svakt, må man si.

WSM: Hva gikk galt?

MF: Som sagt, ville jeg prøve å imitere stilen til for eksempel E.T.A. Hoffmann, så jeg gjenleste ham og forsøkte å modellere stilen hans inn i den norske teksten, eller rettere sagt den tyske versjonen av den norske teksten. Jeg forsøkte å bruke bestemte ord som Hoffmann anvendte selv, men... det gikk ikke. Teksten framstod komisk. Jeg forsøkte å begynne forfra, gjøre det på nytt, men jeg kom meg ikke ut av det hullet. Etter å ha tatt avstand fra prosjektet en periode, bestemte jeg meg for en enklere løsning. Jeg tenkte fortsatt at jeg kunne gjøre teksten arkaiserende, men ikke nødvendigvis på denne pastisjmåten. Og jeg opplevde at det funket. Det var et kompromiss, men jeg var mer tilfreds med det, enn om jeg bare hadde fortsatt å forsøke og knote på hoffmannsk.

WSM: I Vestlandet har man disse slagorda, om man kan kalle det det: «Rett og slett, då» og «la oss koke det», som du henholdsvis har oversatt til «is’ halt einfach so» og «ran an die Buletten!». Hvordan kom du fram til akkurat disse?

MF: Det var litt komplisert, rett og slett, då. Først ble «la oss koke det» til «wir müssen es einfach durchziehen» [vi må simpelthen gjennomføre det], men jeg var ikke tilfreds med «durchziehen» [gjennomføre], så jeg begynte å lete etter alternativer på referansesteder, som for eksempel en uoffisiell nettdatabase for dagligdagse uttrykk. Jeg fant «ran an die Buletten» enten her eller på Digitales Wörterbuch der Deutsche Sprache (DWDS). «Buletten» er kjøttboller på tysk, så det passer også litt til «koke». Man kan ikke oversette det helt ordrett: «Lassen uns das kochen! Ja, was denn? Nudeln?» [La oss koke det! Ja, hva da? Pasta?]. Jeg måtte lete etter et kompromiss, og det er nok også «ran an die Buletten»; det må oversettes litt mer i retningen «koke», men beholde den underliggende betydningen. Det er ikke snakk om kjøttboller hos Erlend [O. Nødtvedt]. Men det passer kanskje godt til Yngve. Han er jo veldig frekk. Erlend [i romanen] er vel litt frekk han òg. Dermed ville de også bruke uttrykk på tysk som er litt irriterende, slik vestlendingene kanskje virker irriterende på Oslo-folk.

WSM: Jeg opplever at Vestlandet-oversettelsen er ganske lett å lese og beholder samme flyten som originalen, sannsynligvis fordi du har fanget energien og dynamikken mellom Erlend og Yngve særlig godt. Hvordan jobbet du for å få det til å sitte?

MF: Det var også et av mine hovedformål å få det til. Jeg måtte lære dem å snakke tysk. Du kan forestille deg at jeg står foran Erlend og Yngve. De sier noe, og så sier jeg: «Nei, dette er feil. En gang til!».



WSM: Du latet som om du hadde en samtale med dem til du hørte de riktige stemmene deres?

MF: Ja, det er vanlig framgangsmåte blant oversettere. Man kan godt si at det er litt galskap, eller litt tullete, å snakke til folk som ikke eksisterer. Det gjør man normalt ikke. Men så er man jo forfatter, og snakker hele tiden til folk som ikke eksisterer. Da er det vel helt greit å gjøre det, også når man oversetter.

WSM: Hvor lang tid tok det å utvikle stemmene?

MF: Det tok kanskje fire måneder.

WSM: Er det der hovedutfordringen har ligget i arbeidet?

MF: Ja. Jeg leste en studentoversettelse som ble framført i Münster i 2018. Men den ble jeg ikke imponert av. De skriver også «wir müssen es jetzt durchziehen» [Vi må gjennomføre det nå]. Det er den betydningsmessig nesten helt ordrette oversettelsen, tror jeg.

WSM: Er det nettopp at de oversetter det såpass ordrett som holder oversettelsen tilbake?

MF: Ja, det høres knotete ut. De knotet på tysk, men Erlend og Yngve knoter ikke på norsk.

WSM: Det blir for norsk på tysk?

MF: Det blir for norsk på tysk, ja, det kan du si. Det er litt som et tredje språk. Det forsøker jeg å unngå.

WSM: Oversettersk?

MF: Oversettersk eller translatese. Men man kan ikke si übersetzerisch på tysk. Det høres vondt ut. Men det var noe grunnleggende feil med den oversettelsen på et stilistisk nivå. Jeg likte det slett ikke.

WSM: Var det i reaksjon på den at du valgte å oversette Vestlandet selv? Hvordan endte du opp med å oversette Vestlandet?


Design: Ursi Anna Aeschbacher

MF: Da jeg var ferdig med Vestlandet, skrev jeg på Twitter: «Hva faen er det jeg har lest?» Erlend tok kontakt, vi snakket litt, og jeg var åpen for å oversette den. Han spurte: «Har du ork, eller?», «Ja, kanskje, hvorfor ikke», svarte jeg. Da sendte han meg studentoversettelsen. Jeg leste den og enkte: «Nei, dette går ikke».


Jeg sendte den til flere forlag, blant annet Jon Fosses tyske forlag. Jeg var naiv og tenkte: «Kanskje de er interesserte, i og med at Jon Fosse er med i boka.» Men det var de ikke. De sa noe sånt som: «Det er problematisk at Jon Fosse forekommer i en bok av en elev av Jon Fosse.» Det var noe tull. Erlend selv syntes det var morsomt. Jeg var litt skuffet, fordi det hadde vært flott. Men i etterkant var det kanskje for det bedre, for forlaget jeg jobber med nå, verlag die brotsuppe, er et forlag som sier til forfatterne: «Vi blander oss ikke inn. Gjør som du vil, og som du kan, og så snakker vi om det etterpå.» Da er jeg trygg og kan eksperimentere. Og det var jeg også tvunget til å gjøre med nettopp denne oversettelsen. Den fungerer ikke på platt-tysk (dialekttysk). Det er også litt avleggs å oversette de dansknorske passasjene til 1700- eller 1800-talls tysk. Når du snakker med andre oversettere om dette, så sier de: «Nei, ikke gjør det. Det er gammeldags. Vi gjør ikke det.» Men jeg tenkte: «Det har jeg lyst til å drite i. Jeg må gjøre som teksten ber meg gjøre.» Og så begynte jeg først å oversette til et noenlunde forståelig tysk, deretter med hjelp av litt forskjellige bøker.

WSM: Hvilke bøker da?

MF: Først og fremst Bruder Grimms Wörterbuch. Når du søker gjennom hele teksten, støter du på mye rart, som gammeldagse ortografier og ord du ikke hadde kommet på selv. Her har vi et eksempel fra Vestlandet: «[...] som mellommann i disse anliggender på grunn av sin stilling [...]», og «stilling» vil jeg ikke oversette med «Stellung» eller lignende, men i Bruder Grimms Wörterbuch fant jeg ordet «Gestallung».

WSM: Man skjønner hva det betyr i sammenhengen. Du oversetter altså 1700- og 1800-tallspassasjene, som om de hadde blitt oversatt på 1700- og 1800-tallet?

MF: Ja, eller snarere som om de hadde eksistert som egne verk i Tyskland på 1700- og 1800-tallet. Jeg går til Nasjonalbibliotekets sider og finner fram boka Erlend har sitert fra, for eksempel Leirdølernes Saga, eller Leirdalske Kompagnies Historie fra 1801-1817, og forestiller meg at jeg leser «den tyske boka» og ser teksten skrevet på 1700- og 1800-talls tysk. Nettopp dét forsøker jeg å gjengi. Da er utfordringen skrivemåten, å finne en skrivemåte som passer til denne tiden. Jeg må finne tidens rytme; jeg vil ikke knote det til. Leseren skal også kunne forstå det. Hun blir kanskje forundret, men gradvis forstår hun teksten. Erlend har gjenfunnet tekster i arkivet som han har sitert, men han har nok skrevet om òg.

WSM: Hvordan passer dette inn i det tyske litteraturlandskapet?

MF: Jeg tror ikke det passer inn i det hele tatt. Jeg vet ikke.

WSM: Hvorfor skal man oversette en spesifikt vestnorsk, relativt smal roman med mange veldig lokale referanser, og nærmest lokal mytebygging, til tysk?

MF: Vestlandet er ikke bare særnorsk, men har også mye mer å fortelle. Det handler om nyliberaliseringen, dette med veiene som skal bygges eller nedlegges, fergene som skal fjernes eller blir for dyre. Disse temaene forekommer også ofte i norske nyheter.

WSM: Er det et politisk prosjekt i å oversette de bøkene du gjør?

MF: Nei, men jeg foretrekker at de har noe å fortelle om landet, slik for eksempel Ida Marie Hede gjør i Suget eller Vasker du vores fuckfingre med dine tårer? Hun skriver mye om kjønn og patriarkatet. Det gjør man selvsagt her òg, men ikke på den samme måten. Hun er fullstendig original i sin tenkning, men romanen er også sprøyte gal. Men det gjør den ikke noe mindre interessant å lese. Man kan trekke paralleller til tyske debatter om kjønn, for eksempel om abort. I Tyskland er det forbudt å ha reklame for abort. Som lege kan du ikke skrive på hjemmesiden din: «Denne legen gjennomfører abort.» Da havner man for retten. Det er mange protester mot denne paragrafen, §219-A. Og man kunne selv trukket paralleller til hvordan kvinnene i Suget behandles. Det er fullstendig overdrevet og galt, men det finnes også en kjerne av sannhet i det. I romanen blir de fullstendig kontrollert og kan ikke leve et uavhengig liv.


Design: Ursi Anna Aeschbacher
Design: Ursi Anna Aeschbacher

WSM: Du bidrar ved å trekke inn skandinaviske perspektiver på hjemlige politiske debatter, gjennom skjønnlitteraturen?

MF: Ja, og det kan man også gjøre med Nødtvedts bok.

WSM: Hva er den viktigste erfaringen du har gjort deg gjennom arbeidet med Vestlandet?

MF: Jeg hadde ikke trodd at det går an å oversette en bok som er såpass særnorsk til tysk. Jeg trodde nesten at jeg skulle måtte gjenoppfinne det tyske språket. Du har karakterer som snakker dialekter, andre nærmere nynorsk og andre som snakker rent bokmål, det finnes også flere som snakker dansknorsk. I begynnelsen av arbeidet spurte jeg meg selv, hva kan jeg gjøre med det? Skal jeg, som i arbeidet med Grøftetildragelsesmysteriet, gripe til et slags hjemmelaget språk? Skal jeg gå til grenseområdene og se hvordan man snakker ved grensen til for eksempel Nederland eller Belgia? Men jeg innså fort at det bare var å glemme. Jeg bestemte meg for å oversette teksten som den var, og deretter se på veien videre. Da kom for eksempel idéen om å imitere andre forfattere fra 1700-1800-tallet, som jo viste seg å være umulig.


Dette var den andre etappen, og da måtte jeg finne kompromisset jeg har beskrevet. Jeg måtte arkaisere drømmepassasjene hos Erlend på en annen måte. Jeg synes fortsatt at dette fungerer fint. Til slutt var det avslutningen på nynorsk. Her kunne jeg ikke bare arkaisere, for hele effekten beror jo på at Erlend veksler til et annet språk. I øyeblikket han veksler til nynorsk merker leseren: «Wow, her skjer det noe helt spinnvilt!» Hvordan skulle jeg få til dette på tysk? Jeg endte opp med å lage det vi kan kalle en kompromissversjon av det jeg hadde gjort tidligere, altså arkaisere og etterligne, som i arbeidet med pastisjene. Da støtte jeg på Jean Paul, en kjent, tysk 1700- og 1800-tallsforfatter.[4]

WSM: Så han har kommet inn, men på en måte E.T.A. Hoffmann ikke har kommet inn?

MF: Ja. Når du slår opp i Grimms Wörterbuch, støter du ofte på Jean Paul. Og han har også litt... la oss si private skrivemåter, en privat ortografi. Det gjør ham også lett å etterligne på tysk, uten nødvendigvis å måtte pastisjere ham, slik at jeg slapp å tenke: «Hmm... er dette et ord Jean Paul kunne ha brukt?»

WSM: Så nynorskpassasjen, som jeg i notatene mine har kalt for «barokk tysk», er en slags imitasjon av Jean Paul? Noe jeg la meg spesielt merke til i den passasjen er at alle nomen har liten forbokstav, som jo er uhørt i tysk. Er det noe Jean Paul drev med?

MF: Nei, det gjorde han ikke. Dette er en vill blanding av mine egne oppfinnelser, så barokk er ikke helt feil. Fra Jean Paul lånte jeg for det meste hans ortografi, for eksempel blir «ck» til «kk», eller «tz» til «z». Han forkorter «dt» til «d», slik at «Stadt» blir skrevet «Stad».

WSM: Det er bare Jean Paul som skriver på den måten?

MF: Ja. Jeg jobbet de uortodokse ortografiene hans inn i den tyske standardoversettelsen jeg allerede hadde laget, men jeg merket at det ikke alltid fungerte, så da eksperimenterte jeg videre. For eksempel skriver jeg ikke «Feuer» [fyr/flamme/ild], men «Fewr». Dette var så klart den vanskeligste passasjen i hele boka. Det skal se ut som en fremmed tekst, det er hele poenget, men den skal ikke være uforståelig.


Jeg forestilte meg en Ola Nordmann fra Oslo, han får Erlends bok i postkassa og begynner å lese. Han kommer til slutten og tenker: «Nei, dette går ikke an! Det er på nynorsk, det liker jeg ikke.» Jeg vil ha den samme effekten på tysk. Jeg vil at den tyske leseren skal bøye seg over teksten og si: «Nei, hva faen er dette for noe?» Og når hun leser videre, så blir det åpenbart at dette er forståelig. Det er ikke vanlig å gjøre det sånn på tysk, men her handler det om ikke å gjengi teksten på en kjedelig, filologisk måte; det handler om å gjenskape effekten. Jeg vil at leseren kjenner seg litt fremmed i dette landskapet, kanskje like fremmed som Oslo-folk som vandrer gjennom Bergensgatene...

WSM: … eller det indre Vestlandet.

MF: Ja! Lars Saabye Christensen på besøk hos Larine Litlenova,[5] hvordan ville det se ut?

WSM: I Vestlandet er det en salig blanding av dialekter og språklige særegenheter, mens det i Kælven går i hadelandsdialekt, selv om jeg mistenker at det også finnes en hel del høghaugske vrier på språket. Hvorfor valgte du å jobbe med dette verket?

MF: Jeg var fascinert av det, helt enkelt av den grunn. Boka ble også publisert på litt riktig tidspunkt, bare noen dager før NAV-skandalen i Norge. Den handler også om noe av det samme, nemlig arbeidere som mishandles både fysisk og psykisk. Dette er også et tema som er interessant for tyske lesere som er fortrolige med Agenda 2010 og Hartz IV.[6] Jeg synes dette er et godt utgangspunkt for at boka skulle fungere på det tyske markedet. Du har alltid kravet om at en bok skal være relevant og viktig. Men hva betyr det? Egentlig ingenting.

WSM: Det er en pen måte å si at bokens verdi er målt i penger. Også i Kælven kommer mange stemmer fram, hvordan var det å jobbe med det? Hadde du noen av de samme tankene som med Vestlandet, at du skulle gi de forskjellige stemmene forskjellige uttrykksmåter på tysk?

MF: Nei, det var ikke som med Vestlandet-arbeidet, jeg lot bare stemmen komme til meg, og gjorde det bedre, bedre og bedre.

WSM: Du lytta til Døvvingens sang.

MF: Ja, flere ganger! Jeg konsentrerte meg hovedsakelig om den unike fortelleren, og forsøkte å konstruere språket dens for å bevare den individuelle effekten på tysk. Det er mange dagligdagse uttrykk, som når Anners sier han ikke har penger uttrykker han det på tysk med at han er «Kassablanka», altså «Kasse» og «Blank». Når man ikke har penger, sier man også på tysk dagligtale: «Ich bin blank.»


Leif bruker veldig mange uttrykk på en gjentagende måte, så jeg måtte skrive ned alle uttrykkene og hadde til slutt en liste på 20 sider. På den ene siden var en liste med de norske originaluttrykkene, og på den andre en liste med hvordan jeg skulle oversette det til tysk. Hele arbeidet tok meg et halvt år. Den største utfordringen var ordforrådet. Vet du hva en «vønn» er på hadelandsk? En jordrotte. Det måtte jeg spørre Leif om.


WSM: Hvor mye jobber du med forfatterne når du oversetter?

MF: Det kommer an på både forfatteren og meg. Av og til er jeg ikke i humør til å jobbe så mye med forfatteren, og da gjør jeg bare det jeg synes er riktig. Men med akkurat Leif jobber jeg veldig mye. Nå er jeg også konsulent for den andre romanen i «Hadelands-serien». Vi hadde skrevet så mye til hverandre, at han spurte meg om jeg kunne tenke meg å gjøre det.

WSM: Hvordan har den tyske resepsjonen vært på de forskjellige bøkene?

MF: Der Kälberich fikk ingen resepsjon i det hele tatt. Eine Australiareise ble heller ikke lest. Das Grabenereignismysterium kom i sammenheng med bokmessen og fikk mange anmeldelser i tyske aviser, f.eks. i Frankfurter Allgemeine Zeitung.[7] Det var en klar fordel, også for Thure Erik, ellers hadde den solgt enda dårligere. Jeg spurte forlaget, og den hadde solgt 359 eksemplarer. Det var grunnen til at jeg ikke fikk oversette de andre.

WSM: Kunne du tenke deg å oversette hele Myrbråtenfortellingene?

MF: Den er spinnvill.

WSM: Jeg vil gjerne snakke litt om oversetterens økonomiske vilkår i Tyskland. Hvordan er det å være oversetter i Tyskland? Er det tøft?

MF: Nåja, du får 21 euro per side. Eller det skal være 21, men spesielt de store forlagene betaler ofte mindre, særlig hvis det er underholdningslitteratur. Da kan man forvente 15 euro eller det som verre er. Hvis du har større prosjekter, kan du søke på stipender for det. Det finnes også arbeidsstipend som går over 4 år. De fleste oversettere gjør gjerne andre ting på siden, eller så er oversettelse sidearbeidet deres. De arbeider ofte ved universiteter, eller gjør som meg og leser andres manus eller skriver artikler i avisen eller forskjellige medier.

WSM: Er det noe du skulle ønske var annerledes for oversettere?

MF: Det er helt klart lønnen, men forlagene er ikke villige til å betale.

WSM: Hvis man oversetter Karl Ove Knausgård, får man bedre betalt da?

MF: Kanskje hvis oversettelsen selger 50 000 eksemplarer. Da får du noen cent for eksemplarene solgt etter det, så ikke egentlig. Forlagene er lure som gjør det slik, men det er ikke bra for oversetterne. Også har du ofte problemet at oversatt litteratur tilsynelatende skriver seg selv i Tyskland, for eksempel ble Knausgårds nye roman nettopp utgitt i Tyskland, men man skriver ikke at det var Paul Berf som oversatte den.

WSM: Slik er det dessverre ofte i Norge òg. Til slutt, er det noe du vil fortelle de norske leserne? Noe du vil snakke om?

MF: Det er et overfallsaktig spørsmål. Jeg vet ikke om jeg kan svare på det.

[1] I tillegg til En Australiareise, har Matthias Friedrich oversatt Melbourne-forelesningene (2013, tysk oversettelse 2021), Thanatos: Et polyfont dikt om døden (1984, tysk oversettelse 2019) og et knippe noveller av Svein Jarvoll. Thanatos har lenge vært ute av trykk i Norge. Matthias Friedrichs oversettelse er imidlertid tospråklig, for de som måtte ønske en fysisk utgave av Jarvolls debut på både tysk og norsk.

[2] Ernst Theodor Amadeus Hoffmann (1776-1822) var en av de viktigste tyske senromantikerne, og han arbeidet blant annet også som jurist, komponist og kapellmester. Blant hans mer kjente verker finner vi Nøtteknekkeren (norsk oversettelse 1997: Elisabeth Bjørnson), Der Sandmann (ikke oversatt til norsk) og Die Elixiere des Teufels (Djevelens eliksirer, norsk oversettelse 2009: Sverre Dahl). Hoffmann regnes gjerne som en pioner innenfor skrekksjangeren, og inspirerte for eksempel Sigmund Freud i sammenheng med begrepet om “das Unheimliche” (det uhyggelige). [3] al-Hariri (1054-1122 ) var en storbonde i dagens sørlige Irak, og arbeidet også med myndighetene i Bagdad. I fritiden sin skrev han på Maqamah om en reisende lurendreier som forteller løgnhistorier om sine bragder. Maqamah er skrevet på vers og forholder seg aktivt til den arabiske skrifttradisjonen før og i sin tid. På mange måter et uoversettelig verk, har Micheal Cooperson “nyforfattet” verket under tittelen Impostures, hvor et bredt utvalg fra den engelske kanon står stilistisk modell for de 50 forskjellige episodene. En kort introduksjon til verket skrevet av oversetteren selv kan leses her: https://www.harvardmagazine.com/2021/05/features-vita-al-hariri

[4] Jean Paul (1763-1825), f. Johann Paul Friedrich Richter, regnes som en av 1800-tallets mest betydelige tyskspråklige diktere, med en fot i Weimar-klassisismen og en fot i Jena-romantikken. I skrivende stund er ingen verk av Jean Paul oversatt til norsk.

[5] En oppdiktet person i Vestlandet.

[6] Agenda 2010 var en kraftig liberalisering av arbeidslivspolitikken i Tyskland som svar på høy arbeidsledighet, ikke ulik den som ble innført i Norge under Solberg 1-regjeringen, med oppmykning av arbeidsmiljøloven og flere midlertidige arbeidsplasser. Hartz IV var en reform som gjorde det vanskeligere å få dagpenger og uføretrygd, også et tiltak for å stimulere til høyere sysselsetting. Begge reformene ble innført av det sosialdemokratiske partiet SPD på begynnelsen av 2000-tallet, og kritiseres fra venstresiden som nyliberalistiske og i overkant arbeidskjøpervennlige. Den dag i dag har ellers begge reformene bred oppslutning i det tyske politiske landskapet.

[7] En av Tysklands største dagsaviser, leses i hele landet til tross for navnet.

307 visninger0 kommentarer