• William S. Mørch

Mellom bakkar og berg og Baden-Baden

– En samtale med Matthias Friedrich


Tekst: William S. Mørch. Alle tekstutdrag gjengitt med tillatelse.

Illustrasjon og sitatutforming: Vilde Takla/Takla Design


Hvordan oversetter man norske dialekter til tysk? Eller uttrykker forskjellen mellom bokmål og

nynorsk? Matthias Friedrich fra Trier har gjort begge deler gjennom oversettelser av blant annet Thure Erik Lund, Leif Høghaug og senest Erlend O. Nødtvedt. Etter en “Umsiedlung” fra Oslo til Freiburg im Breisgau i Sørvest-Tyskland, satte jeg meg på toget langs den tyske vestgrensa, nordover til Tysklands eldste by. Her traff jeg den tyske språkalkymisten, ambisiøs nok til å forvandle hadelandsdialekt, moingmål og all mulig vestlandsk kaudervelsk til et troverdig tysk. På kontoret i hans bopel, i skyggen av den enorme, slottsaktige St. Peters-katedralen, hadde vi en samtale om å oversette særnorsk litteratur, oversetterens oppgaver og hvorfor man noen ganger må bryte med oversettelseskunstens skikker. Det følgende er noen utdrag.

William S. Mørch: Bøkene du har oversatt til nå er ikke bare norsk litteratur, men en særnorsk litteratur: Kælven (2019, tysk oversettelse 2021) er skrevet på en høghaugsk hadelandsdialekt, Grøftetildragelsesmysteriet (1999, tysk oversettelse 2019) på modumsmål, og i Vestlandet (2017), som snart utgis i tysk språkdrakt sydd etter din hånd, forekommer en lapskaus av både lokale, regionale og nasjonale uttrykksmåter fra forskjellige epoker. Hvordan endte du opp med å oversette særnorsk – og snart dansk – litteratur?


Matthias Friedrich: Først lærte jeg svensk fordi jeg ville lese Tomas Tranströmer. Jeg husker ikke nøyaktig hvordan jeg endte opp med å lære norsk, men det var visst fordi jeg også ville lese Et dukkehjem (1879) på norsk, et verk jeg kjente fra før av i tysk oversettelse. Deretter oppdaget jeg Øyvind Rimbereids Solaris korrigert (2004), som brakte meg videre på sporet av tidsskriftet Vagant. I mellomtiden anbefalte en venn meg å lese Tor Ulven. Jeg fant Vagant-intervjuet med Tor Ulven, og leste om forfatterne han hadde lest, som Ole Robert Sunde og Svein Jarvoll. Dette navnet høres veldig morsomt ut på tysk: Schwein Jawohl. Navnene satte seg, for å si det sånn.


Jeg startet med Tor Ulven, som ble en så stor fascinasjon at jeg ville skrive bacheloroppgaven min om arbeidet hans. Det slo meg at han var en veldig fenomenologisk forfatter, og jeg ville gjerne knytte det til fenomenologisk filosofi, som Edmund Husserls. Men veilederne mine forstod ikke et fnugg norsk. Dermed måtte jeg oversette og legge ved et essay av Tor Ulven, «En form for ubehag», som førte meg litt inn i oversettelsesarbeid. Men det var ikke nok til å bikke meg over kanten. Da jeg begynte å studere skandinavistikk ved Universität Greifswald, fant jeg ut at de hadde et oversettelsesprosjekt, som jeg også ble invitert til å være med på. Det førte til at en studievenn og jeg utga en antologi, hvilket ga meg lyst til å oversette mer.

Samtidig som dette pågikk, leste jeg En Australiareise (1988, tysk oversettelse 2018) av Svein Jarvoll, som jeg synes var svært fascinerende. Underveis i lesningen forsøkte jeg å oversette det første kapitlet. Det var beintøft, men etter noen uker hadde jeg et resultat jeg var veldig fornøyd med. Da bestemte jeg meg for å oversette hele boka. Først bare for meg selv, men jeg endte opp med å sende den til en rekke forlag. Det tok veldig lang tid, kanskje et halvt år. Noen var litt interesserte. Flere svarte aldri. Til slutt fant jeg imidlertid Urs Engeler Verlag. Dette var mitt første store prosjekt, og jeg ville jobbe mer med litteratur som lignet Jarvolls. [1]

WSM: Svein Jarvolls verk er gjerne språksære på sitt vis, men de er vel ikke nødvendigvis særnorske. Utfordringen der er kanskje en helt annen enn i møte med hadelandsdialekten ...

MF: … eller med Thure Erik Lund.

WSM: Ja? For der går det i modumsmålet.


MF: Das Grabenereignismysterium er det vi kanskje kan kalle en særtysk oversettelse, eller snarere en særtysk dialektoversettelse. Jeg gikk til anskaffelse av Modumsmålet: Gammalt moingsmål (1994) av Kai Hunstadbråten, hvor du kan finne ord som «råme» (fuktig), «sabba» (gå sakte), «skåtta» (kikke/titte) og en rekke andre flotte ord. Thure Erik fortalte at han også hadde jobbet med denne boka, og man gjenfinner mange av ordene han bruker. Men langt ifra alle. Noen måtte jeg spørre ham om.



WSM: Og i oversettelsen har du brukt en dialekt, eller en blanding av dialekter, fra området her?

MF: Jeg brukte ord og uttrykk fra Eifel-området, altså bygdene rundt Trier, hvor jeg vokste opp. Om det egentlig var vellykket å skyve disse ordene inn i boka, vet jeg ikke, men jeg ville ikke gjentatt prosjektet på denne måten i dag. Da ville jeg nok gjort det litt annerledes, med en blanding av forskjellige tidsepoker av tysk.


WSM: Det er slik du har løst det i Vestlandet?

MF: Nåja, jeg valgte egentlig en annen tilnærmingsmåte. Til å begynne med forsøkte jeg å imitere forfattere jeg hadde lest.

WSM: Du skrev til meg, da du først var i gang med prosjektet, at du ville modellere de ulike episodene etter forskjellige tyske forfattere?

MF: Ja, der boka glir over i forskjellige tilbakeblikk, for eksempel til Anders Lysnes tid, så ville jeg gjøre det samme, men på en tysk måte som også passer til historien som blir fortalt. Jeg ville for eksempel skrive spøkelseshistorien om Olav H. Hauge som en fortelling av E.T.A. Hoffman, men det gikk fullstendig galt.[2] Jeg satt der og tenkte: «Nei, nei, nei, dette går bare ikke!» Det er ikke så lett som det for eksempel ser ut i Michael Coopersons oversettelse (2020) av Impostures (1122) av al-Hariri.[3] Den er oversatt på 50 forskjellige engelske registre, så du har for eksempel en episode på australsk engelsk, eller skrevet etter P.G. Wodehouse eller Edgar Allen Poe. Det fungerer helt underbart i Impostures. Du får virkelig se hva engelsk er i stand til, men det samme er ikke nødvendigvis mulig på tysk. Sånn sett er tysk relativt svakt, må man si.

WSM: Hva gikk galt?

MF: Som sagt, ville jeg prøve å imitere stilen til for eksempel E.T.A. Hoffmann, så jeg gjenleste ham og forsøkte å modellere stilen hans inn i den norske teksten, eller rettere sagt den tyske versjonen av den norske teksten. Jeg forsøkte å bruke bestemte ord som Hoffmann anvendte selv, men... det gikk ikke. Teksten framstod komisk. Jeg forsøkte å begynne forfra, gjøre det på nytt, men jeg kom meg ikke ut av det hullet. Etter å ha tatt avstand fra prosjektet en periode, bestemte jeg meg for en enklere løsning. Jeg tenkte fortsatt at jeg kunne gjøre teksten arkaiserende, men ikke nødvendigvis på denne pastisjmåten. Og jeg opplevde at det funket. Det var et kompromiss, men jeg var mer tilfreds med det, enn om jeg bare hadde fortsatt å forsøke og knote på hoffmannsk.

WSM: I Vestlandet har man disse slagorda, om man kan kalle det det: «Rett og slett, då» og «la oss koke det», som du henholdsvis har oversatt til «is’ halt einfach so» og «ran an die Buletten!». Hvordan kom du fram til akkurat disse?

MF: Det var litt komplisert, rett og slett, då. Først ble «la oss koke det» til «wir müssen es einfach durchziehen» [vi må simpelthen gjennomføre det], men jeg var ikke tilfreds med «durchziehen» [gjennomføre], så jeg begynte å lete etter alternativer på referansesteder, som for eksempel en uoffisiell nettdatabase for dagligdagse uttrykk. Jeg fant «ran an die Buletten» enten her eller på Digitales Wörterbuch der Deutsche Sprache (DWDS). «Buletten» er kjøttboller på tysk, så det passer også litt til «koke». Man kan ikke oversette det helt ordrett: «Lassen uns das kochen! Ja, was denn? Nudeln?» [La oss koke det! Ja, hva da? Pasta?]. Jeg måtte lete etter et kompromiss, og det er nok også «ran an die Buletten»; det må oversettes litt mer i retningen «koke», men beholde den underliggende betydningen. Det er ikke snakk om kjøttboller hos Erlend [O. Nødtvedt]. Men det passer kanskje godt til Yngve. Han er jo veldig frekk. Erlend [i romanen] er vel litt frekk han òg. Dermed ville de også bruke uttrykk på tysk som er litt irriterende, slik vestlendingene kanskje virker irriterende på Oslo-folk.

WSM: Jeg opplever at Vestlandet-oversettelsen er ganske lett å lese og beholder samme flyten som originalen, sannsynligvis fordi du har fanget energien og dynamikken mellom Erlend og Yngve særlig godt. Hvordan jobbet du for å få det til å sitte?

MF: Det var også et av mine hovedformål å få det til. Jeg måtte lære dem å snakke tysk. Du kan forestille deg at jeg står foran Erlend og Yngve. De sier noe, og så sier jeg: «Nei, dette er feil. En gang til!».



WSM: Du latet som om du hadde en samtale med dem til du hørte de riktige stemmene deres?

MF: Ja, det er vanlig framgangsmåte blant oversettere. Man kan godt si at det er litt galskap, eller litt tullete, å snakke til folk som ikke eksisterer. Det gjør man normalt ikke. Men så er man jo forfatter, og snakker hele tiden til folk som ikke eksisterer. Da er det vel helt greit å gjøre det, også når man oversetter.

WSM: Hvor lang tid tok det å utvikle stemmene?

MF: Det tok kanskje fire måneder.

WSM: Er det der hovedutfordringen har ligget i arbeidet?

MF: Ja. Jeg leste en studentoversettelse som ble framført i Münster i 2018. Men den ble jeg ikke imponert av. De skriver også «wir müssen es jetzt durchziehen» [Vi må gjennomføre det nå]. Det er den betydningsmessig nesten helt ordrette oversettelsen, tror jeg.

WSM: Er det nettopp at de oversetter det såpass ordrett som holder oversettelsen tilbake?

MF: Ja, det høres knotete ut. De knotet på tysk, men Erlend og Yngve knoter ikke på norsk.

WSM: Det blir for norsk på tysk?

MF: Det blir for norsk på tysk, ja, det kan du si. Det er litt som et tredje språk. Det forsøker jeg å unngå.

WSM: Oversettersk?

MF: Oversettersk eller translatese. Men man kan ikke si übersetzerisch på tysk. Det høres vondt ut. Men det var noe grunnleggende feil med den oversettelsen på et stilistisk nivå. Jeg likte det slett ikke.

WSM: Var det i reaksjon på den at du valgte å oversette Vestlandet selv? Hvordan endte du opp med å oversette Vestlandet?


Design: Ursi Anna Aeschbacher